De som er stille trenger også oppmerksomheten din!

Jeg sier ikke at dette har skjedd med meg, men ville bare skrive dette fordi jeg syntes det er viktig for folk å få med seg at noen ganger er det sånn. Når jeg kjeder meg liker jeg å skrive historier av og til, så det blir skrevet som en slags historie med jeg-person.

Jeg sitter bakerst i klasserommet og sier ingenting. Alle snakker med alle, men jeg snakker ikke med noen. Noen snakker om hva som skjedde i helga, andre planlegger når de skal finne på noe igjen og jeg, jeg sitter bare der. Til slutt tar jeg fram mobilen. Ikke at folk kommer til å snakke til meg da, men fordi da virker det som at jeg snakker med noen på mobilen... men sannheten er egentlig at jeg blar nedover facebook, sakte. Så inn på messenger, for å late som jeg må skrive eller svare noe til en venn. Bare for å få tiden til og gå. Det skjedde ikke noe på mobilen, så jeg legger den vekk. Jeg ser at læreren kommer inn og gjør klart til timen. Flere av de andre begynner allerede at skole er så kjedelig og timene suger. Plutselig starter timen. Da begynner flere å klage over at de vil ha lenger friminutt og jeg sitter der. Sier fortsatt ingenting og er glad for at timen endelig har startet. Endelig kan det skje noe som alle må følge med på og jeg må gjøre som de andre i klassen. Det har gått 15 minutter av timen og det er en halv time igjen til neste friminutt. Plutselig kommer læreren med de verste ordene.."Nå kan dere sette dere sammen to og to, også jobbe med disse oppgavene. Siden dere har vært så stille og følgt med, så kan dere velge gruppene selv.

Det blir kaos i klasserommet og plutselig har alle funnet seg en å jobbe med, utenom meg. Jeg ser på oppgavearket, så på læreren som er opptatt og finner fort ut av at jeg må gjøre dette alene. Etter kort tid har jeg bare klart litt av oppgaven, men sliter med en del. Jeg ser på klokken. Det er ti minutter igjen til friminutt. Tankene surrer rundt. Det blir bare mer og mer negativt. "Jeg endte opp alene, igjen.. og læreren får det fortsatt ikke med seg" // "Hvorfor vil ingen snakke med meg?" // "Jeg får ikke til noe, jeg gir opp!" // "Nå er det snart friminutt igjen, håper noen snakker med meg nå!" //

Så blir det friminutt. Noen går på butikken og andre blir sittende i klasserommet. Jeg velger å bli sittende i klasserommet og tar opp mobilen igjen. Det har fortsatt ikke skjedd noe nytt på mobilen, så jeg trykker inn på messenger og spør en venninne hva hun gjør. Straks får jeg svar at hun er på jobb og dessverre ikke har tid til å snakke. Svarer at det går bra og at hun får ha en fin dag på jobben. Plutselig nærmer det seg slutt på friminuttet og jeg legger ned mobilen. Resten av tiden ser jeg på hva de andre gjør, men også ut vinduet. Så ned på pulten foran meg på oppgavearket. Det er fortsatt ingen som snakker med meg. Jeg tørr ikke å snakke med de heller. Det vil bare bli dumt, siden ikke jeg har snakket med de før. Dessuten vet jeg uansett ikke hva jeg skulle sagt. Det er som om tankene mine er helt tomme for ord. Ikke til hjelp i det hele tatt. Endelig starter timen igjen, tenker jeg.. så er det på´an igjen. Bakerst i klasserommet, der sitter jeg.. hver dag.. og føler på denne ensomhetsfølelsen.

 
(Bildet er tatt fra google)

Det er dessverre sånn at det er alltid minst EN ELLER FLERE i klassen som opplever dette, men ingen får det med seg fordi alle er opptatt med sitt. Ikke engang læreren som skal se alle i klassen får med seg denne stille personen. Dette er samme personen som ikke vil ha presentasjoner høyt, som har få venner og ikke gjør stort på fritiden, kanskje ikke har et godt og trygt hjem. Kanskje ikke de har noen å snakke med i det hele tatt? Når dette i klasserommet skjer HVER DAG, så kan det fort ende opp med å skulke, og vet du hva? Sånne personer tørr ikke å si ifra hvordan ting egentlig er og blir etterhvert tatt som at de ikke gidder å komme på skolen lenger, hvis de velger å skulke over lengre tid. Det syntes jeg er trist, for det er så mange som bare ønsker å bli sett. Som ikke har fått oppmerksomheten fra noen andre og føler seg ensom og verdiløs. Alt de ønsker seg er at noen tar seg tid til de for å snakke med de. To minutter av din tid, er en glede for en annen. Kanskje det bare er "Hei, jeg likte genseren din, hvor er den fra?", eller "Vil du jobbe med oss?" Neste gang det er gruppearbeid. Da vil personen føle seg så mye bedre! Håper folk kan prøve å se litt bedre til de som faktisk trenger det når skolen starter opp igjen ♥


  9 kommentarer på "De som er stille trenger også oppmerksomheten din!"

Postet av:
Dette var meg de første 3 mnd på vgs 2t borte fra mitt hjemsted. Så klarte jeg ikke mer og sluttet.. det sosiale har enormt mye å si. Heldigvis begynte jeg på igjen nærmere hjemmet, og ting ordnet seg. Unner likevel ingen å føle seg så alene og lite verdsatt som jeg gjorde da
17.07.2017, 19:44
Postet av: Misha
Anonym: Det sosiale har veldig mye å si. Ingen fortjener å føle seg alene og lite verdt. Godt å høre at ting ordnet seg for deg<3
18.07.2017, 13:29
URL: http://misha.blogg.no/
Postet av: M
Flott skrevet <3
17.07.2017, 20:51
Postet av: Misha
M: Tusen takk<3
18.07.2017, 13:29
URL: http://misha.blogg.no/
Postet av:
Hvorfor godtar du ikke det jeg skrev, og pleier du ikke å svare følgerne dine tilbake?
18.07.2017, 12:27
Postet av: Misha
Anonym: Jeg pleier å svare på kommentarene, men glemte det litt i farta da jeg postet innlegg istad, beklager:)
18.07.2017, 13:30
URL: http://misha.blogg.no/
Postet av: Birgitte Østby
Flott skrevet, det er mange som kjenner seg igjen. Jeg også..
19.07.2017, 08:25
URL: http://bostby.blogg.no
Postet av: Misha
Birgitte Østby: Tusen takk! Det er dessverre altfor mange som kjenner seg igjen i denne situasjonen. Du er ikke alene! Om du ønsker å snakke med meg om det, så vil jeg gjerne hjelpe deg!<3 du kan kontakte meg på facebook om du vil, heter Misha Sole :)
19.07.2017, 14:33
URL: http://misha.blogg.no/
Postet av: Birgitte Østby
ellers takk du, tenker her at alder spiller en rolle når jeg er noen år eldre enn deg
19.07.2017, 19:40
URL: http://bostby.blogg.no

Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:

Follow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on Bloglovin


Hei. Jeg heter Misha, er 19 år og bor i Larvik.









Design laget av Julie Viktoria
hits